Ideen om å starte en matblogg har vokst fram over litt tid, og det er flere grunner til at jeg nå endelig er i gang. Først og fremst er det et brennende ønske om å nå ut med budskapet om at spesialmat ikke er «farlig». At det ikke er så vanskelig å lage som mange tror, og det kan smake like godt som «vanlig» mat. 

Videre ønsker jeg å få formidlet hva en kostholdsendring kan gjøre for en vond og kranglete kropp. Jeg hadde nok ikke vært i jobb i dag viss jeg ikke til slutt hadde lyttet til det kroppen ville si meg, og begynt å ta tak i kostholdet mitt. 

En annen god grunn til å starte en matblogg er at da må jeg skrive ned oppskriftene mine. Jeg tar ofte utgangspunkt i en eller flere oppskrifter, og endrer slik at det passer mine behov, og veldig ofte har jeg glemt å notere hva jeg har gjort. Når jeg da har laget noe virkelig godt så hender det faktisk at jeg har glemt hva jeg har gjort, og jeg klarer ikke få det like bra neste gang.

Det er 19 år siden jeg stiftet bekjentskap med spesialmat på mitt eget kjøkken. Ettåringen min fikk påvist laktoseintoleranse, og det var før alle de laktosefrie produktene var kommet på markedet. Det var ikke enkelt å få til noe godt, men han visste heldigvis ikke om noe bedre, og spiste det han fikk. I ettertid har det vært mange ulike «dietter» i huset vårt – både for meg og barna mine. Så her har vi prøvd det meste.

Min største utfordring med spesialmat var når jeg og en av døtrene i tre måneder ikke kunne spise verken gluten, havre eller glutenfrie melblandinger (i tillegg til en hel del andre ting). Nå kan vi begge to heldigvis spise både spelt og havre – så nå er verden blitt mye enklere.

Jeg har alltid hatt som filosofi at når jeg serverer mat, skal alle kunne spise den. Fellesskapet rundt matbordet er viktig, og man kan fort føle seg litt utenfor viss man sitter der med en helt annen mat enn de andre. Derfor er det viktig for meg at maten både smaker og ser så bra ut, at den kan serveres til alle.