Jeg entrer matserveringen på et arrangement. Det har vært påmelding der vi blir bedt om å oppgi eventuelle allergier eller kostpreferanser. Jeg har oppgitt den lange listen min – den forkortede versjonen, for jeg vil ikke være til for mye bry.

Jeg blir positivt overrasket over utvalget. Her er noe for enhver smak. De har vegetarretter og veganske retter, flere glutenfrie alternativer, og alt er melkefritt. Men skuffelsen kommer snikende. Jeg kan ikke spise en eneste av rettene. Jeg kommenterer til venninnen min som står foran meg «Jeg kan heldigvis spise salaten». Kokken står nærme nok til å oppfatte kommentaren min, og lurer på hva som er problemet, hva jeg ikke kan spise. Jeg forteller om lista jeg har levert, og kokken forteller at den listen har hun ikke fått. Sammen med kokken settes det sammen litt fra en rett og litt fra en annen, slik at jeg i alle fall skal få spise meg mett, selv om det ikke er helt fritt for det jeg ikke kan ha, vi velger ut de beste alternativene.

Jeg tar med meg tallerkenen min og setter meg ved bordet der de andre sitter og venter på meg. Og da kommer spørsmålet, siden maten min ser annerledes ut enn de andres «Hva slags kosthold er det du har da?» Så må jeg i gang å forklare at jeg har ikke noe spesielt kosthold. Jeg har bare en del ting jeg ikke kan spise. Jeg vil egentlig ikke snakke om det, vil bare få mat jeg ikke blir syk av, uten at det blir så mye styr rundt det.

Jeg blir bare så trist av dette. Fordi, om jeg hadde valgt å være vegetarianer eller veganer, så hadde jeg ikke fått noe spørsmål rundt maten min, og det hadde vært en selvfølge at kjøkkenet skulle tilrettelegge for meg. Men siden jeg ikke passer inn i en spesiell diett, og ikke utelukker hele grupper av mat, men enkelte matvarer så skal det være så vanskelig.

For all del, jeg forventer ikke at hele verden skal stå på hodet for å tilrettelegge for meg, men når jeg blir bedt om å oppgi mat jeg ikke kan ha, og jeg ikke får noe tilbakemelding om at de ikke kan levere, så forventer jeg å få mat – god mat, som ser like bra ut som de andre sin.  Det er ikke noe problem for meg å ha med niste, jeg må bare få beskjed. Men selvfølgelig syns jeg det er kjekt å få servert mat, sånn som de andre får, særlig viss det er et arrangement som varer over litt tid. Og noen ganger får jeg det også, og da blir jeg så glad, så utrolig takknemlig og glad.

Dette har noe med inkludering å gjøre. Man føler seg så utenfor, når man sitter der med noe som blir rasket sammen på kjøkkenet etter at de andre har fått mat – fordi de hadde glemt meg. Jeg blir en belastning, en vanskelig gjest – men jeg vil jo bare spise uten å bli syk.

Tror ikke man forstår dette, uten å selv å kjent det på kroppen.

Skulle ønske det var litt mer kunnskap og forståelse blant dem som jobber i matbransjen.