Som ung hadde jeg ikke så mange tanker om hva jeg ville bli når jeg ble stor. Jeg virret litt fram og tilbake, og endte opp med å ta samme linje på videregående som søstrene mine. Ved en tilfeldighet endte jeg opp i oljebransjen, og har, bortsett fra noen korte opphold, jobbet der de siste 25 årene. Og jeg har kost meg! Det har vært rette plassen for meg. Utfordringene har stått i kø, og jeg har tatt imot dem med åpne armer.
Livet har selvfølgelig gått opp og ned, og jeg har «truffet veggen» noen ganger, men jeg har reist meg opp og fortsatt, fordi jeg jeg har likt det jeg har holdt på med, og jeg har hatt fantastiske kollegaer.
Men de siste årene har ikke kreftene strukket til. Selv om jeg har blitt flinkere til å ta vare på meg selv, så vil ikke kroppen være med på kjøret lenger. Stresset slår meg ut, enten jeg vil eller ei, og da blir jeg så lei meg, for jeg klarer ikke prestere sånn som jeg vil.
Det er lenge siden jeg så en forbindelse mellom kosthold og helse, men etter at jeg fikk fibromyalgi diagnosen har det blitt enda klarer for meg. Hadde jeg ikke endret kostholdet mitt tror jeg ikke jeg hadde klart å være i jobb i det heletatt.
Så interessen for ernæring har vokst, og drømmen om å kunne jobbe med det, for å hjelpe andre som er i samme situasjon som meg, begynte så smått å spire. For litt over ett år siden turte jeg å si det høyt for første gang. Men jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle få det til. Jeg med min helse er jo ikke i stand til å både jobbe og studere. Jeg startet bloggen min, og tenkte at der får jeg i alle fall bidratt litt med det jeg ønsker å formidle.
Og så kom muligheten jeg har ventet på, akkurat på det tidspunktet da det var rett for meg. I går hadde jeg min siste arbeidsdag, for fra mandag av er jeg student ved Bjørknes Høyskole og skal ta en bachelor i ernæring.
For første gang i mitt liv vet jeg hva jeg vil bli. Og jeg har nå fått muligheten til å gjennomføre den utdannelsen jeg trenger. Jeg er så utrolig takknemlig, og jeg gleder meg til det eventyret som ligger foran meg