Spiser jeg spesialmat for at det er trendy, og for å få oppmerksomhet?

«Faker» jeg fibromyalgi fordi det er trendy, og for at folk skal syns synd på meg?

Praktiserer jeg yoga for at det er trendy, og for at folk skal syns jeg er kul?

Personlig mener jeg at svaret er NEI på alle spørsmålene, men «spesialister» i media, og de som tror på alt som står i avisene, er ikke enige. De mener at jeg følger flokkmentaliteten, og prøver å være noe.

Det stemmer at det ikke er noen lege som har sagt at jeg skal spise som jeg gjør. Ifølge alle blodprøver tatt på legekontoret er jeg ikke allergisk mot noen ting, og ifølge legen min kan jeg spise hva jeg vil. Det er bare det at kroppen min forteller meg noe helt annet. Den forteller meg noe blodprøvene legen tar ikke viser.

Mange mener fortsatt at fibromyalgi ikke er en sykdom, at det sitter i hodet. Noen mener vi bruker det for at folk skal syns synd på oss. Jeg kan umulig ha «faket» diagnosen. Da jeg gikk ut fra revmatologen med diagnosen måtte jeg faktisk google det. Jeg hadde hørt om det, men jeg viste ikke hva det var. Hvordan skulle jeg da «fake» det?

At jeg velger en annen tilnærming til sykdommen min enn det legen min presenterte meg, gjør meg til en særing tydeligvis. Jeg kunne prøvd å fortsette å leve livet mitt som før – spise den sammen maten, prøve å stresse litt ned, putte i meg smertestillende og andre medisiner og bli sykemeldt når jeg trengte det. Men for meg var ikke det rett vei, jeg følte at den veien gikk mot avgrunnen.

Jeg valgte å utforske min egen kropp, og prøve å finne en annen tilnærming. Jeg har alltid følt at jeg har reagert på mat – hatt mye vondt i magen siden jeg var liten – og valgte derfor å utforske dette videre. Jeg har funnet min medisin i det å utelukke en del matvarer som faktisk gjør meg syk. Og da er jeg altså blitt en supertrendy flopp. Fordi jeg er en av dem som sier at jeg ikke tåler noe, uten at legen min har bevist det i en blodprøve.

På toppen av det hele har jeg også funnet ut at den eneste treningsmetoden (av de jeg har prøvd), som faktisk fungerer for kroppen min – og som gjør meg bedre i stedet for verre – er yoga. Også det er jo supertrendy.

Jeg spiser altså supertrendy mat, har en trendy diagnose og praktiserer trendy yoga. Jeg som aldri har vært trendy på noe som helst, har blitt supertrendy uten å ønske det. Og det verste av alt, er at det som er trendy, er det bare de andre som er trendy som har tro på – alle andre tror ikke at vi gjør det av en grunn – de tror ikke det virker – det tror vi bare følge flokken, som hjerneløse sauer.

Jeg er ingen trendy sau, jeg har en reel diagnose som jeg dessverre tror skyldes det moderne samfunnet vi lever i. Min mat og bl.a. praktisering av yoga er min medisin. Ifølge mange er det så nymotens å trendy at det umulig kan virke. Jeg burde nok heller spist vanlig og tatt kjemiske medisiner (som ikke har noen bevist virkning, og som i beste fall ikke gir meg bivirkninger), og trent styrketrening og jogget.

Det disse ekspertene og mannen i gata glemmer, er at for hundre år siden ble mat brukt som medisin. Før blant annet penicillin ble oppdaget ved et uhell. Ja, det var et mirakel, og vi kan takke den oppdagelsen for mye. Men dessverre har legevitenskapen beveget seg bort fra å behandle årsaken til sykdom og heller behandle symptomene.  I dag finnes det en pille for alt.

Mange mener jeg innbiller meg at jeg blir friskere av spesialmat, men jeg kan love det at det er like mange som innbiller seg at de blir friskere av medisinene de bruker.

Og er det virkelig noen der ute som gidder å «ikke tåle» vanlig mat, for å få oppmerksomhet? Er det virkelig noen som gidder å få servert kjipe erstatninger bare for at folk skal legge merke til dem? – vente på maten ti minutter lenger enn alle andre, betale mer for et dårligere produkt og be om fullstendig ingrediensliste fra servitøren bare for moro liksom? Det hadde ikke jeg orket å gjøre. Tvert imot prøver jeg å ikke tiltrekke meg oppmerksomhet. Jeg ønsker aller helst at ingen skal merke at jeg får servert noe annet enn de andre. Jeg vil ikke være til bry for noen, og kan i enkelte situasjoner heller stå over et måltid, og bare ty til krisematen jeg har i veska. Er superglad for buffeter, for der er det nesten alltid noe jeg kan spise, uten at jeg må be om noe ekstra. Ingen går gjennom dette uten grunn – tro meg.

Jada, jeg har selv sett at personer som ikke tåler f.eks. melk plutselig spiser en kule vanlig is (jeg bor faktisk sammen med noen sånne). Det har seg sånn at når man har matintolleranser kan noen tåle litt. Og man kan da ta en kalkulert risiko og tenke at om de fløtegratinerte potetene til middagen er melkefrie, så kan jeg spise litt is til dessert. Det betyr ikke at de lyver på seg matintolleranse – det betyr at de regulerer inntaket etter hva de tåler, eller at de tar sjangsen på å bli dårlig dagen etterpå. Men ikke anta at alle tåler litt – noen blir superdårlige av en liten prikk. Vi tuller ikke – vi vil ikke være sånn. Vi vil helst være normale, spise normal mat og være friske.

Så ta meg for det jeg er. Ikke latterliggjør min tilnærming til helse. Både mat som medisin og yoga er mye eldre vitenskap enn dagens medisiner. Og fordi medisiner er nyere forsking, betyr det ikke nødvendigvis at det er bedre. Og fordi mat som medisin og yoga er trendy, betyr det ikke at det ikke virker.